Her er litt info om HÅGEN

Etter en lang kamp for å komme ut så jeg endelig lyset på Hamar sykehus 13.03.1971.

Det hadde vært litt av en kamp for både Mamma og meg før Pappa kunne klippe snora og jeg var klar for livet. 

Fødselen hadde tatt lang tid, med en del heft og fanteri. Men vi klarte det. 

Vi er ikke kjent for å gi oss med det første noen av oss. 

Det ligger til familien.

På begge sider. 

Mine første skritt tok jeg på gården til mine besteforeldre på Fæssa. For dere som ikke vet det så ligger Fæssa i Solør, som igjen er Norges grønne indrefilet og er klint opp mot Svenskegrensa i øst med Elverum i nord og Kongsvinger i sør med Glomma som ei buktende snor med bygder, grender og tettsteder på hver side.

Det er mye bra folk i  Solør. Det er mye skog der også, og det er mye fiskevann og skogsbilveier. 

Det er egentlig veldig mye av det meste i Solør når en først blir kjent der. 

Der var alle av samme ulla, de fleste  kjente hverandre og det var høyt under taket. Et skikkelig fint sted å vokse opp som liten gutt på 70 og tidlig 80 tall. 

Der vokste jeg opp med jordbruk og skogbruk, og hadde masse voksenkontakt i fra jeg var liten. Det var alltid noen der når det var noe jeg lurte på, og det gjorde jeg ofte. Så ofte at de voksne begynte å stille meg spørsmål tilbake i stedet.

De skjønte at det tok litt lengre tid før jeg kom tilbake da. Det tok lang tid før jeg skjønte at jeg spurte og grov for mye. 

Men selv om det kanskje ble litt mye for enkelte innimellom så lærte jeg noe så sjeldent som å finne ut av ting, tenke sjæl og reflektere rundt det jeg fant ut. 

Senere skulle dette komme godt med, og også skape en del bry før det å finne ut av ting etter hvert skulle bli min profesjon. Men det ligger litt lenger frem i tid. 

Da jeg var liten så var alt stort sett bare velstand. Det kan liksom ikke bli helt galt når en vokser opp ute på landet, alle behov dekkes og en er så heldig å ha tilgang på mye bra voksenkontakt. 

Familien besto av Mamma, Pappa, meg, lillesøster, to sett med besteforeldre og en gammal gubbe i tillegg. 

Hvor alle hver på sin måte ga meg viktige bidrag å ta med videre i livet.

Mamma var snill, og hun elsket meg ubetinget. Uansett. Det gjør hun foresten enda. Hun har sagt det. Så det stoler jeg på. Mamma er god på det med integritet. Da som nå visste  vi alltid hvor hun sto. 

Det samme med resten av gjengen også foresten. Vi kan ta Fatter`n først. Han har jeg lært noe viktig av. Det er å stå opp om morran og det å jobbe. 

Han var en skikkelig harding. 

Virkelig hard. 

Det kan også være greit å ha med. 

Om det trengs. 

Bestefar var den mest tålmodige mannen jeg har møtt. Han tok meg med på traktoren og satte meg inn i alt arbeide på gården fra jeg var en neve stor. 

Jeg lærte å kjøre traktor i fra jeg var 7 år. 

Kjørte bil også. I hvert fall når Pappa var borte. 

Sverre, den gamle gubben, han hadde alltid tid til meg.

Alltid som i all - tid. 

Det var stas å ha en voksen helt for seg selv. En som aldri ble sliten av å leke og som svarte tålmodig på alt jeg lurte på. 

Alltid.  

Sist men ikke minst var det Bestemor. Hun hadde et hjerte av gull, og er det rauseste og snilleste mennesket jeg har møtt. 

Hun elsket meg over alt.

Flere i familien har antydet at hun var en matriark som favoriserte meg, og styrte resten av familien med jernhånd. 

Det kan sikkert stemme.

Jeg var mye sammen med Bestemor. Ser i dag at mye av mine verdier og ferdigheter er sterkt farget derifra. 

Hun var oppvokst under en hard himmel og lært at det kommer ingenting inn i en lukket hånd. Det gjaldt å brette opp erma å jobbe og gjøre sitt beste. Hadde en noe å gi til de som trengte det så gjorde en det uten å vente noe tilbake. 

En får gi den som har. 

Sånn var det med det. 

Var det noen som trengte at noen sto opp for dem så gjorde hun det også. Urett var ikke velkommen der i gården. 

Det var mye livskraft og vilje i Bestemor.

Det var mye jobbing i oppveksten. 

Jeg må innrømme det. 

Men jeg fikk på plass noen solide hjørnesteiner og lærte viktigheten av: 

Tillit i

Integritet

Kompetanse (les: god til å jobbe)

Raushet og empati for andre

I dag ser jeg at summen av det jeg fikk på finspråket beskrives som psykologisk trygghet. 

Dette krever at vi blir 

- sett

- verdsatt

- anerkjent

- respektert

Kan også legge til at en opplever nytte og mening og at vi får muligheten til å ta ansvar. 

Slett ikke det verste å ha med seg på veien videre det der!

Det skulle komme godt med for fra jeg var 17 viste livet seg fra en langt barskere side i en god del år fremover.

Pappa ble syk, Bestemor døde, Mamma og Pappa skilte seg og det ble mye greier rundt Pappa sin sykdom.

Selv flyttet jeg hjemme ifra første gang når jeg var 17 år. Allerede  da var jeg svært begeistret for alkoholens fantastiske egenskaper til å døyve plagsomme tanker og følelser. 

Det skulle bli litt av en reise med mange kamper og flere eksistensielle kriser enn jeg kan telle. 

Det jeg har lært av dette er at det handler ikke om å vinne, eller tape, men om å gjøre sitt beste og smarteste for å få resultater og opplevelser vi er stolte av og setter pris på, - sammen.

Den viktigste og tyngste kampen er uansett å overvinne seg selv. 

Det har jeg gjort.

Mange ganger. 

I premie sitter jeg igjen med: "a quiet mind and an open heart" som kona mi sier. 

Viste du at 98% av 1600 tilfeldig utvalgte 5 åringer har en naturlig nysgjerrighet på læring og kreativitet og kan lære seg det meste?

Eller at 98% av 1 million tilfeldig utvalgte voksne har mistet denne evnen før de er 30 år?

Ikke det nei. Jeg tenkte meg det. 

I mine karakterbøker fra barne og ungdomsskolen står det at jeg har gode evner og at jeg ikke ville bruke de.

Det står mere der også. 

Som at jeg er gjennomsnittlig i alle fag. 

At jeg har LG i oppførsel og G i orden og nesten ikke fravær gjennom 9 års grunnskole. 

Vi må stole på det som andre sier om oss. For sånn er det. 

Er det ikke?

Saken er den at jeg elsker å lære. Det  tok bare litt tid før jeg knakk kodene. Nå har jeg 3 utdannelser, en innen landbruksfag, en som lærer og en med å jobbe med menneske, relasjoner og systemer. 

Men tilbake til meg og læring. Det er viktig at dette blir forklart grundig skjønner du. 

For ellers kan du kanskje tro at neste post er det eneste jeg har utrettet her i livet. 

Men det er det ikke ...

Det er en hel del ting som må ligge til rette for god læring. Da som nå så var det ikke sånn alle steder. 

Men etterhvert kom det meste på plass: 

Og jeg opplevde trygghet og ble sett og verdsatt. Jeg fikk anerkjennelse og respektert ut i fra hvem jeg var. 

Viktigst var kanskje at jeg opplevde at det jeg holdt på med var nyttig og at det ga mening. Dette gjorde det lettere å ta ansvar for egen læring.

Enkelte lærere jeg møtte på veien var gode på å lede og de skapte forutsigbarhet. 

Det hjelper mye at folk er til å stole på og at ting blir gjort i tide. 

Noen av stedene hvor jeg lærte hadde en god læringsplan, det var klar struktur, klare mål og klare roller. 

Dette er foresten noe alle sier at de har. Men det er sjelden det blir fulgt opp var min erfaring. 

Når disse enkle tingene blir gjort gir det mening og både studier, jobb og oppgaver ble personlig viktige for meg. 

Jeg har hatt gleden av å lære fra noen av de ledende i sine felt i verden innen noe av det jeg er utdannet innen. 

De lærte meg å se etter de små tingene som gjør en forskjell og å gjøre det som trengtes når det trengtes. 

Når de rundt meg så at jeg kunne levere fikk jeg muligheten til å påvirke både egen og andre sin utvikling i større grad. 

Dette gjorde at læringen akselererte i takt med at vi samarbeidet. Når vi arbeidet med virkelige temaer for hverandre ble det mere fart på læringen.  

Dette tok tid å få på plass. 

Men det gikk det også, med hjelp av lærere som hver på sin måte gjorde det de kunne ut i fra sine forutsetninger. 

Før det igjen, noe som virker som i et annet liv tok jeg lærerskolen. Det var også en av de, eller skal jeg si den nest mest krevende perioden jeg har hatt i livet. 

Jeg likte utdannelsen og fagene. Noen av lærerne har også vært forbilder for egen undervisning senere. Men det var mye som skjedde i familien og ellers på den tiden. 

Noe kunne vært betydelig lettere også, men sånn var det ikke. 

Husker siste dagen når faglærer i matematikk så på meg og sa: "Jeg har aldri sett noen som er så glad for så lite." 

Han skjønte det ikke. 

Men her er greia: for meg var det mer krevende å få en stå karakter i matte enn det det var å gå ut med en av de beste karakterene i pedagogikk og didaktikk som ble gitt nasjonalt det året.

Det var lett. 

For det handlet om mennesker, relasjoner og om læring. Matte var ikke lett. Det var et slit. Men jeg sto. Det holder. 

Det har blitt noen utdannelser. 

Jeg er adjunkt med tillegg, har en bachelor i KRL (kristendom, religion og livssyn), er faglærer i kroppsøving og musikk, har fordypninger i coaching og migrasjonspedagogikk fra Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Hedmark. 

Før det igjen er jeg utdannet agrotekniker og har fordypning i veiledning og rettslære fra Jønsberg Landbruksskole.

Enda før det igjen ble det ett år på rock`n roll folkehøgskole med musikk som hovedfag og psykologi som valgfag.

Det skorter ikke på formell utdannelse, men skikkelig fart på saken ble det ikke før jeg måtte rehabilitere meg selv fra det du straks leser i neste post.

Men for å ha orden i sysakene så legger jeg inn de utdannelsene jeg tok etter det igjen her: 

I 2012 sertifiserte jeg meg innen organisasjon og familiekonstellasjoner fra Hellinger Instituttet i Norge. "Du er den fødte konstellatør." Jeg husker hovedlærer sa de ordene til meg tidlig i utdannelsen. Det ble en intens reise hvor jeg lærte av noen av de beste i feltet internasjonalt. 

Helt siden starten hadde jeg hatt egne kurs og foredrag og holdt forelesninger for spesialister. Dessuten bisto jeg flere av medstudentene med å skrive eksamensoppgaver og lage praktiske opplegg.

Dette falt lett fordi jeg jobbet kontinuerlig og det var mye flinke folk innom i workshopene jeg hold.

Deretter fulgte Life Integration Process fra Nelles Institute og NLP – Fire Starter for Business fra Nagare Institute.

Hele veien siden jeg startet første etappen i det jeg vil kalle mitt 3. liv så har jeg jobbet med kurs, undervisning og veiledning parallelt.

I starten når jeg følte meg frem i skjæringspunktet mellom coaching og terapi jobbet jeg mye frivillig. Raskt avanserte dette til betalende kunder, og deretter til at kundenes terapeuter og coacher også kom til meg. 

Resultater er viktigere enn ego, selv for topp- coacher og terapeuter. 

I hvertfall i privat markedet. Sånn omtrent 2015 hadde jeg funnet frem dit jeg ville.

Det er innen veiledning og undervisning jeg både trives og leverer best. Min filosofi er enkel og den går kort ut på å lære folk hvordan de kan gjøre ting selv. 

Ti år med mer enn 10.000 timer med egentrening og kontinuerlig trening fra internasjonale ledende fagmiljø gir et godt øye for detaljene som gjør en forskjell.

Det å undervise i både personlig utvikling, hvordan jobbe for og med mennesker og legge opp opplegg for å maksimere flyt i systemer kommer lett for meg.

Det er jeg virkelig glad for. For det er mye som definitivt ikke ligger for meg. 

Men mere om det i neste post ... 

Hvordan rehabilitere hva som helst.

Når jeg var mitt i trettiåra gikk jeg på noen skikkelige smeller, først psykisk og etter hvert fysisk.

Et liv med unnlatelse av alt som var bra for meg endte med at jeg valgte å legge meg inn til avrusning. Jeg lappet sammen livet etter beste evne, og tok noen feil valg igjen.

Nå lå jeg der ribbet for all verdighet, alle muligheter var utenfor rekkevidde og jeg hadde nådd bunnen.

Dette medførte igjen mange korte og lengre institusjonsopphold. Når jeg kom ut igjen var jeg så dårlig at jeg ikke visste om jeg ville overleve eller dø.

Livet gikk "ganske greit" lenge med jobb, studier og etter hvert familie, - helt til det ikke gikk lenger. Da gikk det seg raskt til i feil retning helt til det kulminerte med den fjonge tittelen "Værst i Hedmark."

I perioden 2007 - 2008 ble jeg av mange offentlige ansatte beskrevet som "Verst I Hedmark."

I perioden 2007 - 2008 fikk jeg æren av å teste ut noen nye medisiner og det ble over  50 akuttinnleggelser i Psykisk helsetjeneste, rasering av NAV kontor og offentlige lokaler.

Alkohol og avhengighet var velkjente følgesvenner. Men skikkelig ille ble det ikke før jeg møtt et system som var like lite i stand til å følge  retningslinjer og ta vare på seg selv som det jeg var. 

Det jeg visste på den tiden var at jeg ville leve, og at om jeg overlevde, så ville jeg bruke livet mitt til noe som er bra for meg selv og andre. 

Jeg lærte mye om rehabilitering og hvordan forholde seg til livet i perioden som fulgte.

Det første jeg lærte var at det er mange gode hjelpere der ute. Men de besitter ikke den eneste veien eller den absolutte sannheten. 

Noen av de mente for eksempel at jeg var så dårlig at jeg aldri ville kunne gjøre ordinært arbeide igjen. En annen gruppe med eksperter mente at uføretrygd ville være til alle sitt beste.

Eksperter er gode å ha, men det er ingen god ide å støtte seg til kun en type ekspertuttalelser. Det kan finnes andre muligheter.

Jeg var 38 år når det sto på som verst og hadde enda mye av livet foran meg, resonerte jeg og valgte annerledes. 

Jeg brukte uker og måneder som etter hvert ble til år med egenutvikling, utdannelser, trening og arbeide for å lære meg det jeg trengte. 

Det var flere ganger hvor jeg tenkte at ”dette går ikke, jeg klarer ikke mer.” 

Eller at ”nå har det stått stille eller gått nedover så lenge at jeg er på vei tilbake.” 

Selvtilliten, stolthet og mestringsevnen din får kjørt seg, og kan bli like fillete som psyken og kroppen var. Du kjenner at en rask død ville være å foretrekke. 

Det er da vi må gå dypt å kjenne etter hvem vi er og hva som virkelig bor i oss av ressurser. Vi utvikler evnen til å kjempe for livet vårt og utvikler styrke og blir mer robuste.

Det var i de mørkeste periodene ekspertenes uttalelse om uføretrygd til alles beste kom til nytte. Det at de mente jeg ikke ville klare meg vekket noe i meg, en stahet og vilje til virkelig og lykkes. 

Selv om de ikke så andre muligheter var det fordi de ikke så lengre enn sin egen kunnskap.

Erfaringene så langt hadde transformert den kunnskapen jeg hadde om rehabilitering til kompetanse på hvordan faktisk å gjøre det. 

Det er en vesentlig forskjell på kompetanse og kunnskap. 

Kompetanse handler om evne til gjennomføring, mens kunnskap handler om forståelsen av. 

Forståelsen hadde jeg fra før, det er lett.

Å erfare smerte selv er noe annet enn å lese om det eller forske på det, det kjennes annerledes og vi får en dypere forståelse av livet. 

Både mestringsevnen, selvtilliten og selvfølelsen hadde vokst siden ordene om at jeg ikke ville være i stand til ordinært arbeide falt. Det var heller ikke snakk om å gi opp den innsatsen jeg hadde lagt ned. 

Det hadde kostet for mye. Det betydde for mye for meg selv og andre til at jeg kunne gi opp.

Hadde jeg fulgt ekspertenes råd og gitt opp ville jeg ikke sittet her i dag med et rikt liv med familie, venner og en karriere jeg er stolt av.

Som en liten kuriositet: 

Jeg er på den ene siden hentet UT av institusjoner av politiet en rekke ganger. 

På den andre siden er jeg en av pionerene innen erfaringsforelesninger for offentlige institusjoner om hvordan møte mennesker med "utfordrende oppførsel." 

Mitt hovedfokus der er hvor mye det er å spare i tid, penger og omdømme ved å gjøre det skikkelig med en gang. 

Min reise lært meg å se, akseptere og anerkjenne heller enn å dømme å forkaste hva jeg ikke forstår eller er interessert i. 

Etter hvert begynner vi å gjøre bedre valg. Gode valg kommer fra erfaring, erfaring kommer ofte fra dårlige valg gjort tidligere.

Det kan være at flere av dere som leser dette har erfaring med depresjon, rus og andre lidelser. Mange opplever lignende og står der uten en stemme, eller de blir ikke hørt. 

Grunnen til at jeg er så åpen om denne delen av livet er for å vise at det finnes veier ut av mørket. Selv om jeg ikke var heldig ift alle jeg møtte, så finnes det gode hjelpere der ute. 

Våg å ha et håp om at du kommer deg ut og søk hjelp til du finner det du trenger. Fortsett å utvikle deg helt til du er det mennesket du ønsker å være. 

Jeg tror ikke folk flest vet hvor mye som kreves for å løfte seg selv ut av et mørkt sted eller tilbake til livet igjen. 

Hvis du har gjort det i dag, eller hvilken som helst dag, - jeg er stolt av deg!

Bildet er fra et intervju jeg ga til NAV sitt fagblad MEMU hvor jeg forteller om min reise gjennom livet.   

Her er litt facts: 

WHO anslo for et par år siden at innen 2020 ville 70 % av all sykdom ville være livsstilsrelatert. I Norge ble ett menneske uføretrygdet hver time. Det ble 50 nye uføretrygdede mennesker hver virkedag.

Blant disse var ca. 4500 under 29 år. 

Det tilsvarer mer enn 150 skoleklasser som i 2018 har gått mer eller mindre rett inn i uførhet. 20% av befolkningen i arbeidsfør alder er på trygd.

Jeg blir trist og harm når jeg leser sånne tall. Trist fordi det kunne vært endret. Harm fordi mange som er ansatt for å ordne opp i dette gjør akkurat like lite i dag som det de gjorde for 12 - 15 år siden. 

Men klaging uten løsningsforslag er lite fruktbart, så selv om jeg ikke har alle løsningene har jeg én:

Tett igjen hullene i både NAV, helse- og hjelpeapparatet så vil mye være gjort. 

Som sagt det er mye bra folk som jobber i hjelpeapparatet - men de kan ikke gjøre denne jobben.

Det blir for tett. 

«Hågen deler av sin livshistorie på en meget tankevekkende og gripende måte. 

Hans historie bør være pensum for alle NAV-tilsatte!» 

- Geir Egil Larsen, tidligere enhetsleder, NAV St. Hanshaugen 

Alle kan løse problemer, men bare noen få kan løse årsakene ...

Det er nå over ti år siden min daværende coach sa disse ordene og jeg skjønte ikke med en gang hva hun mente. For jeg ville da hjelpe, og jeg ville hjelpe flest mulig, raskest mulig og jeg ville vise hva jeg dugde til. 

I Norge er det røfflig 20.000 men- nesker som tilbyr en eller annen form for samtaler innen alt fra ADHD coaching, til date coaching, executive coaching til life coaching, sports coaching, performance coaching og coaching på etikk og verdier, for å nevne noe.

«I might trust your brilliance, but dislike your style of dealing with me.» Sitatet er fra boka The Trusted Advisor. Akkurat sånn er det i virkeligheten også. Noen vil ha deg sånn og noen foretrekker at du er slik, og andre noe mitt i mellom.

Uansett handler det om å være deg selv og å levere ditt beste.

Jeg ble sittende og tenke på sitatet «I might trust your brilliance, but dislike your style of dealing with me ...» og kom frem til at dersom vi tilpasser oss for mye blir vi utydelige og forsvinner. Dette gjelder både på jobben og i livet forøvrig. 

Tenk bare på hvordan det blir i forholdet om du visket vekk hele din personlighet. Det er ikke sånn vi vil ha det. Utydelighet er ingen tjent med, for vi er mennesker og mennesker har karakter, og vi både lever og lærer i relasjoner.

For meg ser det ut til at en god relasjon må ha med minst tre faktorer som er kompetanse, kommunikasjon og karakter.

Kompetanse viser seg som graden vi evner å gjennom- føre noe, og har kunnskap i den ene enden og ekspertise i den andre enden av skalaen. 

Kommunikasjon dreier seg om hvordan vi presenterer dette. Og karakter går rett på holdning, altså hvem vi er og hvordan vi fremstår, som igjen leder til våre verdier.

Dette er tema som er viktige og nødvendige for våre rela- sjoner uansett hvem vi velger å samarbeide med.

Hva er viktigst for deg? 

Er resultatet viktigst?

Er opplevelsen viktigst? 

Begge deler ...?

I samhandling i bevisste relasjoner kan vi få alt, men da kan vi ikke kaste oss på det første og beste toget. 

Som nevnt, det er cirka 20.000 mennesker som tilbyr noe av det samme som meg i Norge, og strekker en den litt lengre er det over 100.000 i Skandinavia og noen millioner world wide. 

Likefullt er jeg 100 % sikker på at ingen av mine dyktige kolleger leverer det samme som meg, og grunnen er enkel.

De er ikke meg ...

Poenget her er at du som jeg har noe spesielt å komme med som bare kan uttrykkes ut i fra den vi er. Derfor er det viktig å vite at du er ikke for alle, og alle kunder og relasjoner er ikke for deg. 

De som verdsetter deg og din kompetanse, liker din kommunikasjon og føler seg vel med din karakter, kommer til deg.

For at de skal finne frem til deg må du våge å være synlig ...

Hvor synlig våger du å være ...?

Det tok mange år å bli den mannen jeg ønsket å bli .... 

Men i de 10 siste årene har jeg levd av å holde foredrag og å snakke med folk. Og siste årene jobbe med high- end kunder en- til en. Det har vært mange spennende og givende møter med mennesker på alle plan i samfunnet. 

Denne reisen har lært meg at uansett hvem vi er, hvor vi kommer fra eller hvor vi er på vei så har vi alle noe til felles. 

Vi ønsker et liv med god helse, best mulig relasjoner og vi ønsker å være til nytte for andre og gjerne gjennom en blomstrende karriere.

For å få til dette er det like greit at vi gjør det beste ut av livet for oss selv og andre med en gang. 

Keep Going!

Jada, jeg vet jeg nevnte boka litt lenger oppe på siden. Men her kommer litt om hvordan andre opplever den.

For selv om jeg er fornøyd med den, så er det viktigere hva andre får ut av den. 

På en måned før jul i 2018 solgte den 800 eksemplarer uten annen markedsføring enn omtale på SoMe. 

Det var morro. 

Ekstra gøy var det når tilbakemeldinger som disse her begynte å komme inn: 

«Vi alle trenger et spark innimellom for å endre tankesettet. Ha boka til Hågen i nærheten når det skjer. Sparr med boka og deg selv. Så kommer du deg på rett track igjen» 

- Freddy Bolle, foredragsholder og veteran

«Vanligvis bruker jeg mindre tid på 205 sider i en bok, men ikke denne. Her er det korte anekdoter med gode poenger og hele kapitler med en slutt som får en til å tenke etter.

Virkelig en tankevekker av en bok hvor man kan kjenne seg igjen i poenger som oppfordrer til refleksjon.»  

- Helge Skogøy, selger

« Boka 365 gode grunner er en gavepakke til de som ønsker fuel for selvrefleksjon og de gode samtalene, både med seg selv ... med familie, venner og kolleger. 

En perfekt gave til deg og de du bryr deg om»

- Arne Guddal, Guddal Consulting og innsatsleder i politiet. 

«For en nyttig lesing, og sånn som jeg kjenner meg igjen, du setter ord på akkurat det jeg har tenkt og følt. 

Dette var virkelig ei bok verdt og lese. Boka er lettlest, lett å forstå og ikke minst lett å bruke.”

- Anita Snarvoll Johannesen, pensjonert og tidligere politioverbetjent ved forebyggende tjeneste Drammen politistasjon. 

«Den eneste boka jeg trenger når jeg skal ut. Denne boka er alt. En bok jeg aldri blir ferdig med!»

- Dag Magne Lunde, Oberstløytnant, Forsvaret, President i NVIO.

«Tusen takk! Har lest den kjapt og koste meg. En viktig påminnelse av viktigheten av minne seg selv på at man faktisk duger og at det alltid finnes muligheter! 

Skal lese den på nytt. 

Likte godt at du fant en Metallica- referanse også.» 

- N.N. (NAV ansatt ..)

«Hågen forteller på en enkel og god måte hvordan du oppnår lykke også på veien til dine mål. Jeg elsker alle spørsmålene som stilles i boka 365 gode grunner til å stå opp om morgenen, de gjør måloppnåelse og selvledelse lettere!»

- Eva Øiseth Wenstad, Biblioteksjef Våler folkebibliotek